goodintentions

Timeout, NOW! Jeg er syk. Så syk...

Blir glad i sjelen og føler energinivået og humøret er 1000 mye bedre når det er sol og finvær. Nå skal jeg gå tur etterpå for å suge til meg litt av positiviteten solen kommer fra! 

Kommer forresten til å blogge litt når jeg føler for det - har fjerna alle bildene av meg selv og sånt, så nå føles det litt bedre å skrive også. Kanskje jeg tar opp bloggen igjen! 

Hva mener du? 

Jeg skal ikke være sånn at jeg sletter bloggen. Jeg tar bare en pause. Kanskje går det over etterhvert, og da vil det jo være dumt om jeg sletter bloggen min. Dessuten står det så mye her som jeg må komme til å sette pris på senere. Masse verdifull og mange timers skriving og research i meg selv. Har fremdeles den anonyme bloggen om folk er interessert i å lese mer av det jeg skriver. Finn ut hvorfor jeg laget en anonym blogg i forrige innlegg. Jeg vet ikke om jeg er paranoid lengre, jeg har ikke bevegd meg utenfor huset så vanskelig å vite. Sov ekstremt dårlig i natt, drømte så det sto etter. Forf'ølgelsesdrømmer som man våkner opp helt svett til. 

Det er en del frustrasjon ute og går, men jeg fikk vekk det meste med en treningsøkt tidligere. Ingenting som slår trening i tunge stunder! Til tross for alt dette går det egentlig ganske bra. Det er ikke så ille å være meg som det har vært før. Har funnet veldig mye fred i hverdagen. Det høres veldig merkelig ut, for det er jo ganske sterke følelser jeg beskriver her. Men disse følelsene er bare sånn dagligkost formin del, og disse følelsene er absolutt ikke de verste. Er ganske vant til det nå.   

Fikk en ganske trist beskjed her for ikke lenge siden, og etter det har jeg vært litt trist. Ganske naturlig det når man får høre sånt... Er jo mange mennesker jeg bryr meg om mer enn meg selv!  Men det er iallefall en grunn til det nå. Det er ikke bare sånn uten grunn. Og det er jo godt! Selvom det er trist, på en måte. Føler jeg går veldig imot meg selv her nå.. Men håper du ser poenget mitt! 

Ønsker bare at noen en dag skal si 

Jeg vurderer å slutter å blogge her, men har en ny blogg. Så for spesielt interesserte spørre om adressa dit. Den er mer anonym, og det var derfor jeg lagde den. Når sykdommen har tatt så mye over som den har gjort i alle år orker jeg ikke lengre legge skjul på hva jeg føler og mener om saker og ting. Det føler jeg at jeg må gjøre om jeg har en åpen og offentlig blogg. Jeg føler at folk ser meg og at de vet hvordan jeg har det, og at de liker å se at jeg har det vondt. Og at de gjør narr av meg. Derfor klarer jeg det ikke lengre. Det føles litt som at alle kan bruke ting negativt imot meg. 

Kan vel sies at jeg har litt paranoide tanker, eller forfølgelsesideer. Føler alle vet hvordan jeg ser ut og at jeg er bipolar med sterk sosial angst.

PARANOIA ER IKKE FUN!! 

Hva mener dere?

Som de fleste har fått med seg ble Edvard Munch maleri "skrik" igår solgt for 107 millioner dollar. Det er 615,4 millioner norske kroner. Jaja, dette er gammelt nytt, tenker du. Men det som ikke mange vet, er at Munch skal være antatt og ha samme diagnose som meg! Bipolar lidelse. I tillegg er han norsk. Nå kjenner alle til et bilde han har malet for 100 år siden mer eller mindre. Hvor ironisk er ikke det?

Det har jo blitt beskrevet som en illustrasjon for angst! Det er en fun-fact for meg det. 

True story. Jeg er langt fra ferdig. Er nok ikke det siste dere ser/hører av Hanne, selvom jeg vurderer å slette bloggen. 

Jeg orker ikke lengre at angst skal stå i veien for at jeg skal få mestringsfølelse. Alle trenger mestringsfølelse. Og kanskje spesielt psykisk syke, som meg. Jeg vil bare få til de enkle gjøremål i dagen, og ikke minst føle meg selvstendig. Derfor tok jeg buss frem og tilbake til psykologen min i dag. Det vil si at jeg tilbrakte nesten en time på buss i dag. Halvparten med ei fra ABV (ambulant boveiledning) som busstrening og en halvtime på egen hånd.

Det er helt forferdelig, og det er skummelt. Men det må til. For som jeg skrev før, jeg vil ikke la angsten ha så mye kontroll over meg og mitt liv lengre!  Jeg vil ha kontroll igjen. Vil ikke la meg selv bli dratt inn i en så ond sirkel som jeg er i nå. Og kjente faktisk på følelsen av mestring.

Er godt å si det, jeg likte faktisk å sitte på buss et sekund! Musikk på ørene, kunne la tankene flyte fritt uten forstyrrelser fordi jeg var helt alene og ikke minst, det gikk jo bra! Jeg er så stolt av meg selv nå. Er kjempe godt å føle at jeg endelig begynner å få tilbake kontrollen i mitt eget liv!

Jeg leter etter den åpningen der. For akkurat nå kan jeg si at jeg ikke liker meg selv. I det hele tatt. Har det veldig vondt. Takler ikke meg selv. Klarer ikke å tolerere det som møter meg i speilet  Derfor jeg ikke blogget igår. Har ingen tro på at det jeg skriver betyr noe. På at jeg betyr noe. Negativ! Hadde håpet det skulle bli bedre. Men det er ikke det, ikke idag heller. Vil bare sove, håpe at dette går over.. #¤%&!!! Kanskje blir det bedre i morgen.

Håper det.

Angst kan komme som lyn fra himmelen. Den kan slå en rett ned, eller ut, eller hva man enn foretrekker. Man blir i alle fall tatt på senga. Samme om det er første gangen eller tiende gangen man får et angstanfall. Man blir tatt på senga uansett!

Det har visst en sånn revolusjonerende metode innenfor angstlindring eller fjerning av angst som skal fungere veldig godt. Jeg har ikke prøvd det selv, enda. Det er jo verd et forsøk for alle som har angst. Tror alle med angst vil si seg enig i det!

 Swish-metoden kalles den og den er som følger:

1. Legg deg i en avslappet posisjon, pust dypt og rolig og se for deg den situasjonen som vanligvis gir deg angst. F.eks. masse mennesker på Ikea på en lørdag formiddag.

2. Tenk deg at du sender det angstfremkallende bildet lang bort, så det blir så lite at du så vidt kan se det.

3. Tenk deg et portrettbilde av deg selv hvor du er kvitt angsten. Se for deg hvor glad og lettet du vil se ut.

4. Ta en pause på 10-15 sekunder før du gjentar prosedyren. Gjør dette fem ganger.
 

Det går sikkert an å gjøre det flere ganger enn 5 også, om det ikke fungerer. Tror ikke det er noen grense for hvor mange ganger man kan gjøre det.  Når øvelsen er gjort kan man oppsøke den angstfylte situasjonen. Ikke stort med en gang, men med små skritt. For meg er de største utfordringene jeg sliter med buss og store sosiale sammenhenger. Noen ganger små sosiale sammenhenger også. Bussangst og sosial angst. Så da har jeg jo noen forskjellige bilder å bruke under prosedyren. Jeg har faktisk troen på en sånn metode fordi jeg alltid synes meditasjon funker. Det hjelper utrolig mye for meg hver dag for å unngå like mye angst og anfall. Det og bare gjøre det før man skal sove om kvelden gir en my bedre søvn og en my bedre dag, dagen derpå.  Spesielt liker jeg den øvelsen som er veeeldig enkel, men som er utrolig avslappende. Den kan jeg bruke midt under et anfall også, så lenge jeg kommer på det selvfølgelig. Noen ganger går jeg litt ut av meg selv, forsvinner på en måte.. 

Q: Har du tenkt å prøve metoden?

Dette er et innlegg dediket akkurat til DEG! Du er vakker. Du er søt. Du er god. Du er unik. Du er spesiell. Du er ubeskrivelig. Du er ønsket. Du er verdig. Du er herlig. Du er rett og slett deg! 

Du, som leser dette, er en kjempe herlig person. Det må du aldri tvile på. Alle sammen har sine egne flotte kvaliteter. Og det er de kvalitetene som gjør en vakker. Som gjør en spesiell. Som gjør deg spesiell. Det som gjør akkurat deg, deg.

Hvor kjedelig hadde det ikke vært om vi hadde vært samme personer. Det hadde vært en tragedie. Så hvorfor skal du ikke føle deg spesiell? Vakker? Pen? Søt? Snill? God? Elsket? Verdig? Ubeskrivelig? Det er absolutt ingenting som tilsier det.





Så husk -

You're beautiful, just the way you are. 

Dette er en ny kampanje som er laget av to jenter irundt 20 årsalderen som ønsker å forbedre psykiatrien i Norge. Dette er en ordning jeg støtter fullt ut, fordi jeg mener at det trengs forbedringer! Så på Tv her om dagen på nyhetene at den eksakte akuttposten jeg hadde bodd på i 3 uker hadde MUGGSOPP i dusjen. Jeg nektet å dusje i dusjen der da jeg var lagt inn, og er den dag idag ubeskrivelig glad for at jeg ikke gjorde det. Det er helt horribelt! Jeg fikk bade i et badekar som de skrubbet og desinfiserte for meg mens jeg så på. Jeg visste det var en grunn til at jeg nektet å dusje der! Jeg har overnaturlige evner.

Jentenes mål foreløbig er

-Hindre flere nedleggelser av psykiatriske institusjoner/ avdelinger 
- Stoppe bruk av ufaglærte i akuttpsykiatri.
-Korte ned ventelistene for å få hjelp.
-Opprette flere sengeplasser.


Du signerer kampanjen ved å gå inn på.
http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=3945  
 Husk å signere med fullt navn for at det skal telles som en underskrift!   

Her er en printscreen fra bloggsiden til jentene bak kampanjen.

Q: Synes du det er på tide og gjøre noe med psykiatrien i Norge? 

Medisin, medisin, medisin! Vil ikke engang skrive hvor mye medisin jeg plutselig går på. Allikevel gjør det meg bedre. Tar ikke så mye daglig lengre, siden det går bedre, men noen ganger må jeg jo det. Går jo ikke alltid like bra. 

Føler meg nesten sånn nå. Det gikk nettopp opp for meg hvor mye medisiner jeg egentlig har, og som jeg går på og står på som eventuelt. 

                            ↓

Så ubeskrivelig mye medisiner. Hadde nesten heller foretrukket å brekke benet eller noe. Da går det an å peke og si "der har jeg vondt!".  Man kan ikke bare ta seg på hodet og si at man har det vondt akkurat der. Eller magen, eller brystet. Det at det rinner over av tabletter får meg til å tenke på framtiden. Kommer jeg til å må gå på medisiner hele livet? 
 

Vel, det har ikke så mye å si. Så lenge jeg ikke er som jeg var.  Noen piller kan jeg ta for å øke livskvaliteten. Kunne gjort nesten hva som helst for å slippe å ha det sånn som jeg har hatt det!! For sannheten er at jeg er jo syk. Syk uten medisiner. Veldig syk, faktisk.

Jeg har igjen vært å tatt blodprøve for å se på opptaket av lamictal i blodet. Sist da jeg gikk på en mindre dose var det ikke nok. Nå har jeg økt dosen nesten dobbelt og har igjen vært og sjekket om det er nok nå. Får ikke svar før på prøven før i neste uke. 

Uansett var det hyggelig og dra en tur tilbake til der jeg var innlagt. Selvom det er en tid som er bak meg møtte jeg mange mennesker som har hatt stor betydning for meg. Psykologen min på døgnavdelingen for eksempel. Var godt å få muligheten til å vise hvor bra det går med meg i motsetning til det som var realiteten da jeg var der. For det går veldig bra. Jeg er hverken deprimert eller hypomanisk nå. Kan vel egentlig gå så langt som å si at jeg er symptonsfri! 


Fikk nok en gang høre hvor bra jeg ser ut, og at det vises på meg at jeg er bedre. Det er så godt å høre! For som sagt, jeg føler meg bedre enn på lenge! Skal ikke nekte for at jeg enda har tunge stunder hvor jeg nesten er sikker på at jeg kommer til å sprekke på både selvskading og rus, men jeg er mer rustet til å klare å la være og se logisk på det. Ganske enkelt budskap på "bildet" over, men herregud så sant det er. Kan vel kort sies at det føles mye tryggere. Jeg føler meg tryggere i mitt eget selskap og  føler jeg at endelig har lov til å være stolt av meg selv. Ellers vil jeg ønske alle en fantastisk torsdag, og håper dere også ser det positive i livet sånn som jeg gjør. Iallefall idag! 

Noen ganger kan det føles vanskelig, mens noen ting oppnår vi lett. Null stress, det bare går. Det som er farlig er at vi faktisk glemmer det vi oppnår og kun fokuserer på det vi ikke oppnår. Og er ikke det galt? Jo, det er jo det. Mye vil ha mer.

Noen ganger vil man jo helst gi opp. Man får det bare ikke til! Men burde man ikke prøve ekstra hardt for å få det til, eller bør man bare gi opp?



 

Selvfølgelig bør man ikke bare gi opp. Se på meg. Jeg har tenkt så mange ganger at jeg bare burde gi opp. Noen ganger har jeg gjort det, noen ganger ikke. Tro det eller ei, et av mine vanskeligste mål er og bare være her. For noen er det et teit mål, men for meg er det skikkelig vanskelig og holde seg i live. Allikevel er jeg i live, så på mange måter når jeg målet mitt hver dag faktisk. Så lenge jeg lever. Men det tenker jeg ikke over!

Ta f.eks. det at jeg fikk penger. Jeg hadde gitt opp hele greia. Det var bare et glimt av håp igjen. Selv om det tok meg kjempe lenge, med en masse papirarbeid, en masse møter og masse dritt, fikk jeg det til slutt. Og det gir jo en viss motivasjon! Det er jo ikke bare det at jeg fikk penger (selv om jeg ikke nekter for at det er supert!), men det er hele konseptet med at verden faktisk endelig gikk litt min vei! 

Don't ever give up! 

Jaa, jeg har endelig fått penger! Det er superherlig. Har aldri opplevd og ha noen penger som bare er mine, egentlig. Og nå er det godt. Å føle seg litt mer selvstendig, og iallefall ha økonomi på plass. Bare tanken på at jeg kunne flyttet ut f.eks. om jeg hadde hatt lyst er veldig godt. Men jeg trives hjemme, og det er ikke forsvarlig på dette tidspunkt for meg å være alene. Så derfor bor jeg hjemme. Men da kunne jeg spart penger, sånn at jeg kanskje kan kjøpe leilighet en gang.

Btw, har ikke skrevet på lenge fordi jeg har litt skrivesperre. Så jeg legger heller ut en av yndligssangene mine!

Hadde vært flott med tips til hva jeg skal skrive! 

En ganske god beskrivelse på hva det vil si og være "hypomanisk". En ganske fun beskrivelse!
Fun fun fun fun fun fun!

Hva syns du? Kjenner du deg igjen? Og om du har bipolar lidelse, synes du det stemmer?

Noen ganger strekker ikke ord til, da er det flott at vi har klemmer. Håper alle mine venner har en kjempe fin helg, og gjør hva dere vil. Og ikke det dere føler dere forpliktet til å gjøre. 

Jeg har endelig fått de pengene jeg har krav på! Det er kjempe godt. Å føle seg iallefall litt selvstendig. Var en skikkelig gladnyhet når saksbehandleren min på NAV ringte  igår for å fortelle at jeg hadde fått innvilget arbeidsavklaringspenger. Det sies at penger ikke har noe med lykke å gjøre, men det er jo faktisk det som holder oss i livet idag. Skal vi ha mat, må vi ha penger. Har vi ikke penger, har vi ikke mat. Har vi ikke penger, kan vi ikke kjøpe klær. Vi kommer oss ingen steder i livet uten penger. Og sånn er det bare ikke. Er however enig i at det ikke kan bringe oss bare lykke, det har vi andre, mer viktige ting som gjør. Som f.eks. sko.. Neida! Jeg mener familie, venner, kjærlighet, og alt det klisset der.

Så penger er på en måte en ting som gjør at man får komfort i hverdagen. Det blir lettere å takle hverdagen, og det blir lettere å takle hverdagen. Jeg har vært syk så lenge, sååå lenge, og det er litt rart å si det men det blir nesten litt mer OK å være syk når jeg faktisk får noe for å være det. Høres jo helt basalt ut sikkert, men det er bedre det enn å sitte uten et rødt øre OG være syk samtidig. Jeg har jo ikke noe mulighet sånn som situasjonen er nå til å skaffe meg arbeid, selvom jeg ville foretrukket det med hele meg. Det å ha en jobb å dra til, stå opp for og ikke minst tjene mine egne penger hadde vært det ultimate til meg. Så siden jeg ikke får til det, sånn som situasjonen er nå, så er det bra at jeg får noen form for inntekstssikring.
 

Jeg var så redd for at jeg ikke kom til å få noe støtte, også fikk jeg det. 
Tro det eller ei, så tror jeg at da jeg ba om det til Gud, så fikk jeg det.
Men det er ikke alle som tror, så kanskje, kanskje ikke. 
Utrolig hva tro kan gjøre uansett! 

Så ha tro på det du gjør, stå for det du tror på, og ikke minst, alltid ha håp! 

Q: Hva synes du jeg skal gjøre når jeg får pengene? 
 

Cannabis, også kjent som hasj og marihuana, er det mest brukte narkotiske stoffet i Norge. Cannabis er det minst avhengighetsskapende stoffet, men avhengighetsfølelsen kan allikevel være sterk. Den var det til meg, ikke bare fordi rusen er god, men fordi det er vanskelig å komme tilbake til virkeligheten. Det frister mer å bare rømme fra problemene ved hjelp av rusmidler. Det kan oppleves som å døyve smerten. Mesteparten av de som ruser seg har allerede en form for psykisk lidelse. Den psykiske lidelsen blir ikke borte, men den blir større. De som allerede har et grunnlag/anlegg for psykiske lidelser har
større sjanser for å få en psykisk lidelse.Faren for angst og depresjoner er større etter et rusproblem og avslutning. Dette er selvfølgelig preget av et lengre rusmisbruk, og ikke ved kortvarig og sjeldent bruk. 


Det er mange som mener at hasj er en dør videre til sterkere narkotiske stoffer. Her er jeg faktisk, personlig, uenig. Selvfølgelig er det jo en start. Allikevel skal jeg ikke uttale meg om hva andre mener, tror eller føler om dette. Dette er både fakta, og mine egne meninger om saken. Det kan ha noe med at man endrer litt personlighet utfra om man er ruset eller ikke, for ja, det endrer faktisk personligheten. Man kan oppleve og bli mer apatisk, slik som jeg gjorde, det gjør ikke like vondt å tenke. Allikevel når man kjøper stoffet, vil man mest sannsynlig bli introdusert for sterkere midler. Tror det er derfor det er større sjanse for å få tak i sterkere stoffer og at det dannes et rusmisbruk med sterkere stoffer. 

Vil si til at jeg IKKE ønsker å fremme noe form for rusmisbruk. Jeg er totalt i mot at andre skal prøve, så om du ønsker det, dropp det! Det er så dumt. Ergo, cannabis er ikke bra. Etter egen erfaring råder jeg alle fra å ruse seg på noen form for måte.

Skal skrive litt mer om det ved en senere anledning også. Men om du har noen spørsmål, kom gjerne med dem!  

Q: Noen som har spørsmål om rus/hasj? Det er lov å være anonym! 

Jeg har en forferdelig skrivesperre for tiden. Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er litt irriterede. Men! Kom gjerne med forslag om hva jeg kan skrive om! Har kjempe lyst til å skrive om noe, men føler ikke jeg er kreativ nok for id\eer. Kanskje jeg har gått tom for idèer. Så jeg tar imot hjelp med takk! Har sånn halvveis lyst til å legge ut bilder av rommet mitt på Nidaros DPS. Men vet ikke helt. Er litt i tvil..

Ellers kan jeg si at jeg og pappa fikset anlegget vårt idag sånn at jeg kan høre på musikk igjennom dataen min. Jeg har hatt så lyst til å danse om dagene, siden jeg er veldig rastløs for tiden!  

When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile. And dance your ass off! 

En av to høyttalere. Samme størrelse på begge. Blir musikk allright!

 

Fikk besøk av ambulant boveiledning idag for første gang og fikk møte kontaktpersonene mine. De var kjempehyggelige jenter. Så planen nå er at jeg skal ta buss onsdager på vei til psykologen min. Også skal jeg møte en av dem og bare prate på mandager, mens vi går tur. 

 Q: Noe du vil jeg skal skrive om? Jeg trenger virkelig forslag til hva jeg kan skrive om! 

Har fått mange spørsmål i det siste om hvordan jeg egentlig tørr å skrive og publisere mine egne personlige opplevelser og tanker. Vel, svaret er enkelt. Jeg skjemmes ikke lengre over at jeg har det vondt, og jeg orker ikke å skal late som at jeg er inni den a4 bobla som det virker som andre er i. Jeg passer ikke profilen. Mitt liv er a3, det er stort, det er vondt og det er godt. Ergo er svaret enkelt. Det er ingenting å skjemmes over å ha det vondt, så hvorfor ikke la andre få vite det? Kan jo hende en dag at denne bloggen blir en suksess.

At jeg blir en suksess.

Q: Noen som lurer på noe om meg?

Jeg er inne i en litt spesiell periode. Jeg føler meg helt utslitt, men har samtidig masse energi. Tankene går på høygir, men samtidig tenker jeg ikke. Jeg tror jeg er deprimert. Så forferdelig deprimert. Har lyst til å dra på byen, men samtidig ikke. Har lyst til å drikke, men samtidig ikke. Det er frustrerende og ha det sånn! Skikkelig frustrerende og bare være så forferdelig tiltaksløs.

Jeg har allikvel vært på shopping idag og kjøpt meg bikini, en dongeritights og undertøy. Det var godt å ut og shoppe! Kjenner jeg gleder meg skikkelig til vi skal til syden i sommer. Det er det som får alt til å være verd det akkurat nå, at jeg vet at i slutten av sommeren er jeg bortevekk fra hele pakka. Hadde jeg bare hatt mulighet til å forsvinne fra alt hadde det vært supert. Bare være helt alene på en helt ny plass. Det hadde vært drømmen akkurat nå! Allikevel kan jeg ikke dra noen plass. Jeg er fastlåst her. Fastlåst. Fastlåst. Fastlåst. Jeg sitter fast, og jeg kveles. 

Jeg er litt ambivalent, jeg er litt delt i to, jeg har forskjellige meninger om alt. Føler meg litt som bildet. 

Q: Er det noen som har noe gøy å fortelle så jeg kan le litt? 

Spontanaborten var det siste strået, det siste håpet jeg hadde. Etter det fantes det ikke noe fremtid lengre. Det gjorde for vondt. Det gjør enda vondt å tenke på det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Store deler av livet mitt mangler,  jeg husker det ikke. Det gjorde så vondt at hjernen min bestemte seg for å blokkere det ut.

Jeg er glad det skjedde, for hvor ville jeg vært med en unge idag? Samtidig sørger jeg naturligvis. Har alltid tenkt at alt skjer for en grunn. Men dette er det eneste jeg ikke kan tenke meg til at det er en logisk forklaring på. At det kan ha en meningsfull betydning. At det skal være godt for noe. Alt det andre har en forklaring, kanskje en mening, men dette? Det gir virkelig ingen mening.

Det jeg prøver å tenke nå, er at fortid er fortid. Det er ikke noe poeng i å tenke på det. Men noen ganger er det jo umulig, eller hur?

Q: Noen som skjønner hva jeg mener?

Lots of love!

Fant en filmsnutt som er skikkelig informerende om depresjon og andre psykiske lidelser.

Jeg er forresten hjemme nå. Blitt utskrevet etter å fått vite om det etter 1 dag. Sinnsykt dårlig siden det hadde stått oppført at jeg skulles skrives ut siden 4 april! No mercy, enda jeg la det fram på en enkel og saklig måte at jeg ikke ville hjem enda. Nå er jeg dagpasient. Akkurat som om det betyr noe. Men videoen her, den betyr noe. Rett i hjertet mitt.

Jeg hadde ikke spesielt vondt, jeg bare lå der. Turte ikke reise meg. Hva om de fremdeles var der? Etter en stund ble jeg selvfølgelig funnet. Jeg var full av blod. De ville jeg skulle bli med til seven eleven for å vaske meg. Jeg ville ikke. Ville bare hjem. Dro bare hjem. Forvirret offer for vold, et offer for en fremprovosert abort. Og ikke en frivillig abort. Ikke en jeg bestemte selv. De drepte barnet mitt og de har ikke en anelse en gang.

Jeg var bare ungen, selv. Senere den kvelden når jeg endelig kom meg hjem, kjente jeg at noe ikke stemte. Flash av pinnen som viste to streker, og et konstant påvente av menstruasjon som aldri kom var som lyn i hodet mitt da jeg plutselig var full av blod, og hadde ekstreme smerter i magen. Jeg sa det som jeg kunne. Jeg hadde blitt banket, og det var derfor jeg hadde så vondt i magen. Jeg kunne jo bare stole på meg selv. Ingen andre. Bare meg selv.

Mens alt dette skjedde, mens all forvirringen av hva jeg skulle gjøre, skjedde dette på dagen jeg hadde bestemt meg for å se på barnet som en gave. En gave jeg endelig skulle få etter all smerten min. Noe som skulle føre meg lykke. Noe som var mitt, og noe jeg kunne stole på. Noe som ville være avhengig av meg, for å leve. Jeg var glad, men en forvirret tenåring. Det var mitt siste håp for lykke. Etter det har jeg ikke turt å ha det bra, fordi har jeg det bra skjer det noe grusomt.

Jeg var bare femten år. En forsvarløs femten åring med et liv innvendig. Det var vel ikke et liv, enda. Det var så tidlig. Men det kunne blitt et menneske. Om jeg bare hadde holdt meg hjemme.

Det var siste del av historien. Min historie. Mitt ufødte barns historie, det korte "livet" det hadde inni magen min. 
Hva jeg mener om hele saken kommer i morgen.. Om hvilket synspunkt jeg har idag, og hvilken effekt det har hatt på meg i ettertid.

Minner om facebooksiden min for de som vil følge bloggen min. Link her

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe annet i mellom innleggene om hvordan jeg mistet barnet mitt, men det skjer uventede ting. Og i dag skjedde det noe uventet. Planen var at jeg skulle være lagt inn til ting var i orden for meg. Psykologen mente det ikke var forsvarlig at jeg ble skrevet ut før det.

Jeg fikk telefon i dag fra Nidaros DPS. Hvor de sa ut av det blå at de «bare» ville minne meg på at jeg skal ha utskrivelsessamtale i morgen.

 

Spørsmålstegn. HÆ?? HÆÆÆÆ? Skal jeg plutselig ut nå? 
 

Ting skulle ordne seg først. Jeg er totalt uforberedt! Det er absolutt ingenting som er i orden. Jeg har fremdeles ingen inntektskilde, ingen støtte fra NAV,  har fremdeles ingenting å gjøre om dagene, og er like deprimert, suicidal og angstfylt som før (i perioder). Jeg sliter like mye med voldtekten, jeg sliter like mye med den fremprovoserte aborten og mobbingen på skolen. Jeg sliter enda med sosial angst og panikkangst. Bare fordi psykologen ikke kan jobbe nå pågrunn av pappapermisjon så skal jeg ut? Ikke min feil det! Glad på hannes vegne men, hvorfor skal jeg plutselig ut? Hvorfor i herrens navn skal jeg ut? På 1 dags forvarsel?

Skal på utskrivelsessamtale i morgen kl 14.00. Hva faen skal jeg si? Hva faen skal jeg gjøre? 

Jeg var redd for å være alene. Så på den tiden hadde jeg en kjæreste. Han var ikke barnefaren. Hadde ikke fortalt om graviditeten. Det var bråk. Det var slossing. Folk som ville sloss. Hvem vil egentlig sloss? Han hadde sagt noe. Noe som ble tolket feil. Hele situasjonen var bare håpløs. Til slutt fant jeg meg i en situasjon som skulle vise seg å være det som drepte barnet mitt. En fremprovosert abort. På grunn av bruk av vold. Mot buken. Mot barnet mitt.

Det var bare teit. Ei venninne av meg hadde støttet meg. Hun hadde forsvart meg. Så når hun som innen en halvtime skulle drepe barnet mitt lå over venninnen min, prøvde jeg å hjelpe henne. Få henne bort. Hun lå oppå venninnen min. Venninnen min kom seg ingen plass. Sinne, raseri, men de gikk sin vei. Veldig provosert vel og merke, og nå hadde de meg i øyekroken. Skulle ta meg. Men de tok ikke meg, de drepte barnet mitt. Det var åtte stykker mot meg. Mot stakkars barnet mitt. Barnet mitt hadde ikke en sjans.

Mens jeg sto der og tok imot slag etter slag og spark etter spark klarte jeg ikke tenke. Jeg klarte ingenting. Jeg gjorde ingenting. Prøvde å forsvare meg. Men det var ingen vits. Det spilte ingen trille om jeg gjorde noe. Jeg var overbemannet. Det var som det var. Ingenting mindre, ingenting mer. Jeg måtte gjøre noe. Om jeg faktisk svimte av, eller om jeg lot som jeg svimte av, husker jeg ikke. Jeg husker bare noen busker, og jeg lå på bakken. Kanskje det var overlevelsesinstinkt. Men det var for sent. Jeg hadde allerede dødd. En del av meg, en stor del av meg var død.






Første del: Hvordan jeg mistet barnet mitt del 1
Del 3 kommer i morgen. Vil du lese resten?

Jeg var 15 år, nesten 16. Var overhodet ikke i stand til å bli mamma eller ta vare på et barn. Jeg kom til å stå alene, barnefaren ville vært en idiot. Virkelig ikke i stand til å bli far til barnet mitt. Det var starte av Mai 2007. Det var russetid. Det var fest. Det var fulle folk. Jeg var ikke en av de. Men jeg var der. Det er tegn nok på hvor lite kapabel jeg ville vært som mor. Jeg var alt for ung og psykisk syk. Ikke mammamateriale i det hele tatt. Ikke i min villeste fantasi. Og jeg var en drømmer. Jeg var ung og jeg var dum.


 





Allikevel var jeg gravid. Det var et faktum. Og om jeg ikke gjorde noe med det, kom det til å komme et barn. Om mindre enn et år. Jeg hadde slitt i 4 år. Med angst, depresjon, selvskading, opp og nedturer og en diagnose som fremdeles var ukjent. Også skulle jeg bli mor. Jeg hadde egentlig ikke tatt stilling til det. Jeg hadde egentlig ikke snakket med noen om det. Jeg var veldig innesluttet i den perioden etter voldtekten. Voldtektsmannen var ikke barnefaren, men voldtekten hadde resultert i at jeg levde i en boble av at den eneste jeg virkelig kunne stole på, var meg selv. Frykten var så stor. Hva skulle jeg gjøre? 

Del to kommer i morgen. Vil du lese resten?

 

Hei flotte folk!

Jeg tenker. Og tenker litt mer. Igjennom mange temaer, mange flotte tanker og positivitet kommer jeg fram til en ting. Be who you are!
Ikke vær redd for å si meningen din. Ikke vær redd for å vise at du har følelser. For tror det er få som setter pris på at man "liksom" er følelsesløs. Det er ok å ha følelser. Det er ok å tenke det man tenker. Vær ærlig med deg selv. Er du ikke det, så kommer du ikke så langt!

Jeg gleder meg så ubeskrivelig til høsten, da jeg skal begynne på skole. Begynne på resten av mitt liv. Begynne på veien mot måle mitt. Og få en utdannelse. Og en dag skal jeg hjelpe andre mennesker. For det er sånn jeg er. Det er det jeg har lyst til. Og får jeg til det, er jeg glad.




 

Jeg har vært igjennom mye, jeg har gjort mye dumt, jeg har gjort mye bra. Men jeg skal bli enda bedre, enda mer bra og gjøre mange flere valg. But for now, skal jeg kose meg. Kanskje dra på fest som jeg gjorde på fredag. Som vanlige unge voksne i begynnelsen av 20 årene gjør. Hva annet skal man finne på?  

Jeg fikk en kommentar på bloggen min som var utrolig stor. Jeg har ganske store ambisjoner, og de ambisjonene jeg har, de har desverre ikke vært gjennomførbare pga sykdommen min. Jeg har et stort ønske om å bli forfatter. Så det ble et utrolig sjokk da en forfatter jeg har kjøpt boka til, kommenterte på bloggen min.

På innlegget hvor jeg skrev at jeg hadde kjøpt boka hans «Opp og ned og i vater» Jeg ble rett og slett overlykkelig! Tror det er få som skjønner hvor utrolig stort det er. Har ikke fått til å skrive innlegget her før nå fordi jeg har enda ikke kommet helt over det. Holdt på å falle ut av sofaen da jeg leste kommentaren.

Jeg får motivasjon når jeg ser hva som kan gjøres, at andre med samme diagnose som meg har klart det jeg også vil klare en dag. Det er så utrolig kult! Takk for koselig kommentar, Bjørn Erling! Gir meg virkelig motivasjon.

Link til innlegget: Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve.

Jeg hater det virkelig. Har ikke opplevd det selv, men det er så mye rundt oss. Jeg hadde ikke klart meg et sekund uten familien min. Bare tanken på at noe sånt skulle skje i min familie er helt grusom. Pappaen min, og mammaen min er verdens beste.Derfor synes jeg det er så synd at så mange barn, tenåringer og voksne ikke har et forhold til hva det vil si å være en familie.

- All my love to you! ♥

 
(Pappa hadde forresten bursdag igår! 5 april. Gratulerer til han!)

Dette kom så brått på. Akkurat som den dagen jeg hadde 50 dager. Det var i tillegg Valentinsdagen da. (Les mer om det her: Valentinsdagskort.) Kanskje en liten dag for deg, men en stor en for meg!
Jeg er 100 dager rusfri.
 

Jeg er stolt, men er litt målløs også. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. En dag som denne er jo så stor, men hva skal man gjøre på en sånn dag? Skal jeg gråte, smile, juble, ta bølgen, klappe meg selv på skuldra?

Jeg lurer... Hva skal man egentlig gjøre på en sånn her dag? 

Det er, for meg, veldig godt å se andre sine blogger. Andre som blogger om det som skjer, hva de tenker, hva de føler, om ting som er vanskelige og om ting som er gode.

Jeg har alltid sagt, tenkt og ment at det er uhyre viktig at vi snakker om det vi føler på, tenker på og opplever. Men det er ikke alltid man klarer å si noe verbalt heller, da må man vel kanskje ty til å skrive, male, danse, ta bilder, tegne og synge? Uansett hva man gjør, er det viktig at man føler at det stemmer, gir mening og at det hjelper en selv. Men jeg håper uansett at folk skal klare å snakke med psykolog om det blir for vanskelig og takle på egen hånd. Ikke alle har noen å snakke med, tross alt.

Jeg har skrevet mange ting jeg mener er alternativer for å uttrykke seg,
men... hva pleier å hjelpe akkurat deg?

«Hjernen består av en grøtete masse, men min består av en masse grøt».

Ja.. Hjernen min er helt grøt nå. Egentlig er det en litt sånn frekk vits som sier «Hjernen består av en grøtete masse, men din består av en masse grøt». Som du ser oppi der har jeg endret din, til min. For herregud, er det mulig å være så borte?

Jeg vet hvorfor, og det er ene medisinen jeg går på. Men den funker jo til sitt bruk da. Jeg bruker den jo for å få roet ned hjerneaktiviteten, siden min hjerneaktivitet er uvanlig høy i gjennomsnitt med befolkningen.

Gikk rundt på OBS! idag sammen med mamma og pappa. Angsten var mye høyere, siden jeg faktisk ikke klarte å være ved mine fulle fem. Og siden jeg er i en litt paranoid og aggressiv periode (btw, jeg ville aldri skadet noen uten grunn), visste jeg at om jeg ville komme i en farlig situasjon ville jeg ikke klare å reagere og forsvare meg selv. Ergo, higher anxiety for me. Funfunfun!

Q: Har du opplevd at hjernen bare føles som en flytende masse, eller følt deg helt forsvarsløs? Eller er jeg helt alene om det også?

I det siste har jeg slitt veldig med bloggen min. Jeg får f.eks ikke til å laste opp bilder. Men det er i perioder. Jeg tror alle har det. Eller er jeg alene om det?

Det viser seg at blogg.no er under et angrep fra en gruppe som har sterke meninger om hva som skjer på blogg.no. Dette er en mail som blogg.no mottok den 31. mars med en forklaring på hvorfor:


-

Fra: Anonymous
Sendt: 31. mars 2012 12:25
Til: hjelp@blogg.no
Emne: Anonymous

Kjære blogg.no.

Dette DDOS angrepet ble utført på bekostningene av ACTA/SOPA/PIPA og at dere tillater undervektige modeller som gir dårlig selvtillit hos andre, derfor ber jeg dere ta tak i sånne blogger/bilder. Hvis ikke så fortsetter Anonymous og angripe blogg.no.


We are Anonymous.
We are Legion.
We do not forgive.
We do not forget.
Expect us

-

Det er egentlig trist å si det, men jeg synes de har veldig rett! Det burde passes på. Det burde ikke bli oppmuntret til å ha en side på internett som oppfordrer til dårlig selvtillit, dårlig selvbilde og ikke minst ulike spiseforstyrrelser og mer psykiske problemer fordi vi ikke passer denne "profilen". Det er ganske sjokkerende hvor mange som sliter med dårlig selvtillit! Vi er overalt.

However: Synes det er veldig dumt at dette går utover alle. For øyeblikket er det nesten 700.000 forskjellige bloggere på blogg.no. Og det er absolutt IKKE alle som oppfordrer til dårlige valg, men folk som ønsker å være forbilder for andre på en rett måte. Jeg prøver å gjøre det. Prøver å vise at det er greit å ha det vondt. Og si hva man mener.  Og det er så mange bloggere som er flotte og fantastiske forbilder for oss. For alle. For unge mennesker. For gamlere mennesker. For store og små.

Men de har rett. Det er mange blogger som fører til mer dårlig selvtilit. Mer smerte. Mer følelse av mislykkethet og dårligere selvbilde. Noe burde gjøres. Blogg.no burde absolutt passe på hvilke blogger som er på blogg.no. Det er forskjell på ytringsfrihet og oppmuntring til f.eks. spiseforstyrrelser. Jeg tenker alle med spiseforstyrrelser ikke ville unne et annet menneske å ha det vondt. Sånn som jeg ikke unner noen andre å ha det vondt, som meg.

 Q: Hva mener du om dette? Er det flere som sliter med blogg.no?

Jeg har begynt å begrave meg i tv-serier igjen, for jeg har alltid vært en tv-serie elsker. Ikke en filmelsker. Jeg vil ha et mer "permanent forhold" til karakterene. Ikke bare på 1 og en halv time.

Det er å gå tilbake noen skritt, men tiden går så sakte, eller så fort.. Jeg vet ikke, men vanskelig uansett hvordan vei det er når jeg stortsett ikke har noe å gjøre. Jeg har vært litt ut å kjørt bil de siste dagene, og det har gjort meg kjempe godt. Godt å komme seg ut litt, om det bare så er litt. Så for dere som sliter:
Prøv å gjøre noe dere normalt sett liker selvom dere ikke vil!

Nå er det den nye serien som kom ut i 2011 som står på. Revenge heter den.. Det er ikke et bra tegn når jeg begraver meg i tv-serier, og det vet jeg godt. Jeg distraherer meg selv.

Men hva har det å si, siden jeg må vente til etter påske med ALT jeg har å foreta meg? Med NAV, med psykologer, med alt av hjelpeapperat.. Så hva annet skal jeg gjøre, enn å få tiden til å gå?

Jeg fikk også besøk av gode venner, og det er alltid like koselig! Det var kjempe koselig med besøk av gode venner! Men når jeg distraherer meg så mye, så kan man si at det er et godt tegn på at det ikke lenger kan kalles å leve, men å overleve. Som jeg sa da jeg hadde besøk idag.. (det er forresten tatt helt ut av sammenheng, men anyways)

Det er kampen om tilværelsen! Akkurat som Farmen.

Slenger inn flere bilder fra serien. Her er av nesten alle som er med i serien. Har kommet inn noen nye, men skal ikke ha noen spoileralert eller noe. Så legger jeg inn noen sitater fra serien mellom bildene. (Jeg bare elsker sitater/quotes like mye som jeg elsker leopardmønstre og tv-serier)

"When everything you love has been stolen from you, sometimes all you have left is revenge" - Emily

"Never underestimate the power of guilt, Amanda. It compels people to some pretty remarkable places"
- David Clarke

"For the innocent, the past may hold a reward, but for the treacherous it's only a matter of time before the past delivers what they truly deserve." - Emily



Anbefaler folk som liker serier denne serien kjempe mye. Og for alle som kunne tenke seg å følge med på den. Om du vi vite mer om serien kan du gå hit: [IMDB]. 

Men det er ganske farlig for meg å se på serier, som så mange andre, jeg kan tilogmed leve meg så mye inn i rollen innimellom at jeg glemmer meg selv litt. Jeg kan glemme mine egne behov, eller så kommer behovene mine veldig frem.. I både positive og negative retninger. Selvfølgelig kunne jeg tenke meg hevn, jeg har hatt tanker om å skade folk som har gjort meg vondt, jeg har tenkt de mest fæle og umenneskelige tanker, men det er ikke meg! Jeg vil ikke søke hevn, fordi jeg har for mye kjærlighet å gi.

However : Det er jo litt kult at jeg plutselig kan få motivasjon til å endelig gjøre noe med enkeltproblemer jeg har!

Q: Følger du med på Revenge eller andre tv-serier? Kanskje du har noen serier å anbefale meg? Har du tenkt å bruke tipset mitt som står lengre oppe?

Kilder fra yahoo og imdb.

Da har jeg ordnet nytt bloggdesign! Følte for en forandring, og derfor bestemte jeg meg for å lage et nytt design. Ganske mye renere, men samtidig det samme egentlig. Laget ny header og!

Trenger litt ny og fersk motivasjon i hverdagen!

Hva synes du om det nye bloggdesignet kontra det gamle?
Og liker du den nye headeren min?

Jeg har vel sånn helt egentlig lovt meg selv å ikke lage en blogg med mote og stuff, men jeg kan bare ikke unngå å dele med dere at jeg ELSKER, og da mener jeg ELSKER leopardmønster. Den singletten under her er superfin. På meg og! 


Masse forskjellig. Håper dere liker det!

Q: Liker du leopardmønster? 

Jeg har et betydelig stort spørsmål. Hvordan skal det gå an å være syk om man skal kjempe mot det norske systemet i tillegg? Du må være sinnsykt frisk og oppegående for å være syk. Jeg søkte om arbeidsavklaringspenger. Fordi jeg er syk, og fylte kriteriene for å få arbeidsavklaringspenger: som syk student. Det eneste jeg måtte gjøre var å vente i 20 uker, få en legeerklæring/psykologuttalelse for hva jeg sliter med og en sluttmelding fra skolen om at jeg sluttet på skolen. Det er vel og greit. Det gjorde jeg.

Idag var jeg på det ansvarsgruppemøtet jeg skrev om tildigere. Hvor jeg trodde målet var at jeg skulle opparbeide meg en individuell plan. En dag jeg trodde kom til å sikre meg en litt lysere fremtid. Der tok jeg feil.

Det eneste dette møtet gjorde med meg var at jeg ble enda mer forvirret. Jeg skjønte ingenting av hva de holdt på med. På grunn av at det hadde kommet en paragraf i loven som sier at man MÅ ha tatt opp studielån for å få innvilglet arbeidsavklaringspenger er jeg lenger ikke kvalifisert. Det var iallefall det inntrykket jeg satt igjen med. Dette er altså en paragraf en helt intetanende og hjertekald byrokra har kommet opp med. Det er helt absurd! Hvordan kam man  egentlig være psykisk syk i et så "bra" land som dette?

Vi tar ikke vare på våre egne. Jens Stoltenberg sa for litt siden at han skal ha fokus på psykisk sykdom, men gjelder det egentlig alle? Eller er det bare de fra Utøya (vil bare påpeke at det er tragisk, men vil belyse at det finnes andre som har psykiske lidelser og)?

Her har vi liksom en minsteinntekt man har krav på, man skal ha rettigheter til å fullføre videregående skole, vi skal ha en jobb, alle er krav på gratis helsetjenester, vi har alle krav på psykologhjelp, vi har alle krav på ditt og datt. Hvor er rettighetene mine da? Hvor er rettighetene til oss psykisk syke mennesker? Blir de plutselig bare borte da, når en annen, eller flere medmennesker i norgesamfunnet gjør en forbrytelse mot oss. De har rettigheter, de har krav. Men hvor i helvete er våre rettigheter? Om hva om man har en biologisk svakhet.. Som jeg har. Noe jeg ikke kan kontrollere. Noe jeg VIRKELIG IKKE VIL HA SELV.

Jeg får det inntrykket av at om jeg skulle ha rett på noe, må jeg ta opp et lån, foreldrene mine må være narkomane og jeg må bo på gata. Helst må jeg være yrkeskriminell eller forblitt en rusmisbruker. Men fordi jeg har sluttet å ruse meg, kjemper imot sykdommen, har lagt den kriminelle perioden min bak meg og har så flotte foreldre, har jeg plutselig ingen rettigheter som menneske!! Poff!! BORTE.

Jeg skal kjempe. Jeg vurderer å studere juss for å endre hele systemet. Kanskje jeg skal bli statsminister. Dette er uaksptabelt. HVA er det de holder på med, disse politikerne? De som skal ta vare på oss norske og norske statsborgere, OG HVOR ER ALT VI ER BLITT LOVET?!

Q: Tar gjerne imot tips fra folk som vet hvordan dette skal takles. Har du noen erfaringer? Er du enig, uenig eller delvis enig?



Siden blogg.no kjører masse forskjellige utfordringer tenkte jeg å gå på utfordringen. Ikke fordi jeg ikke har noe å inspirasjon, men fordi jeg ville anbefale en film sterkt.

Hvilken film så du sist, og hvordan var den? Hva handlet den om... og hvorfor så du den?

Den siste filmen jeg har sett heter SPEAK. Filmen handlet om ei jente som tydeligvis ikke har det så bra. Første inntrykket er at hun sliter psykisk. Hun har foreldre som ikke forstår henne og har helt klart opplevd noe vondt. Vi møter ei jente med mye vondt innvendig og vi følger henne gjennom første året på high school. Vi får se henne gjennoppleve vonde minner og slite med f.eks. søvn og sosiale settinger. Vi ser henne også vokse og stå frem og hvorfor hun velger og ikke prate.
- Hence filmnavnet.

Hovedrollen er det Kirsten Stewart som har. Hun er mest kjent for Twilightfilmene hvor hun spiller vampyren Edward kjæreste Bella.



Tror det er dette flmcoveret som blir brukt mest.
På www.imdb.com f.eks.



Jeg anbefaler alle som har opplevd noe vondt, spesielt voldtekt til å se denne. Den ga meg masse motivasjon, enda mer motivasjon til å prate om hva som skjedde. Kan være triggende for voldtekstofre, så vær oppmerksom på det.

Jenta, Melinda Sordino, er ei utrolig sterk jente. Mans er veldig godt fremgangen hennes som person, og i prosessen hun gikk igjennom for å snakke.

Huff, ble masse SPOILERE, men anbefaler dere å se den!

 
Filmtrailer!

 

Q: Har du noen filmtips til meg? Kan handle om hva som helst!

Helt ærlig om min reaksjon da jeg dro tilbake til min tidligere skole. Hvor jeg ble mobbet.

Kognitiv tanketerapi for å overleve. Skolen ligger der oppe. Skolen som ødela masse. Skolen som var ubehagelig å være på. Skolen som ble mitt største mareritt i en alder av 13 år. Første del av alle problemene jeg har. Første del av at selvbildet mitt ble dårlig. Første del av at jeg tillot meg selv å bli dårlig behandlet. Med tungt sinn går jeg oppover mot skolen mens jeg snakker med primærkontakten min. Jeg har med meg en ekspert på eksponering. Jeg trenger en ekspert. Det er tydelig. Jeg har jo vært innlagt i 10 uker. Det er over 2 måneder.

Skolen blir nærmere for hvert sekund som går. Og jeg sier til meg selv at det er normalt å være nervøs. Jeg tenker det er normalt å føle det jeg føler. Jeg må få reagere. Det er ganske så ubehagelig. Egentlig jævlig ubehagelig. Jeg er litt tung i hodet. Men jeg går fremover. Opp mot 9.klasseavdelingen. Masse ungdommer. Flashbacks. Men ingen panikk. Kanskje jeg distansierte meg fra mine egne følelser. For jeg følte ingenting. Hjertet banker ikke hardt en gang.

Jeg går forbi skapene uti gangen. Jeg tilbrakte mye tid der ute. Skapet mitt. Det var mitt. Jeg går forbi jentedoen. Der tilbrakte jeg også mye tid. Jeg satt der innimellom og skadet meg selv. Og gråt stille, mens jeg hørte hva de sa uti gangen, med skapene. Jeg går forbi midten av arealene, og hvor jeg hadde basisgruppemøter 2 ganger daglig. Jeg taklet ikke læreren min, så jeg deltok sjeldent. Jeg begravde meg i skolearbeid, jeg er glad i skole. Det
har aldri vært det faglige som er problemet. Det er det sosialJeg går forbi der en jentegjeng pleide å følge etter meg, mens jeg hørte musikk og latet som jeg ikke hørte dem. Hun ene var sur, sur fordi jeg hadde møtt broren hennes utenfor skoletid. Eiersyk kanskje. Oppmerksomhetssyk. Jeg bærer ikke nag til henne lengre. Hun visste ikke bedre. Og jeg har fått unnskyldning. Det er godt. Når man er ydmyk, får man en unnskyldning. Jeg sa også unnskyld.

Uti gangen hvor jeg også pleide å være innimellom sier ei jente "Hei damer" og smiler til oss. Det er veldig koselig, men jeg får ikke til å si noe tilbake. Å respondere. Det er for traumatisk. Ungdommer på den skolen. Jeg kjente blikkene til ungdommene. De spørrende blikkene som lurte på hva vi gjorde her, på skolen deres. De eier jo skolen på en måte. De kjenner alle på en måte. Nå går jeg forbi auditoriet. Det ligger åpent, og der pleide vi å sitte innimellom i undervisningen. Jeg husker spesielt en samfunnsfagtime. Jeg tror jeg var lykkelig. Jeg hadde venner der. Jeg følte meg grei. Jeg satt lengst frem. Hvor jeg føler meg trygg. Hvor jeg føler meg som meg selv. Fremst. Jeg var en ledertype. Jeg er en ledertype.

Sinne og et raseri river og sliter i meg mens jeg ser en plakat. "Stolt skole i 10 år!". De påsto de er mobbefri. De påstår enda at skolen er mobbefri. Det gjør meg forbannet, illsint. For det er løgn. Det er vel de eneste følelsene jeg hadde på rundturen igjennom skolen. Sinne, fortvielse, forvirring og raseri. En velkjent forvirring. En forvirring jeg lenge følte. Og ikke minst utrygghet. Så sinnsykt mye utrygghet. Jeg hadde ingen plasser å gjøre av meg. Gråtfylt smerte i veggene. Jeg ser meg selv. En utrygg tenåring. En tenåring som virker tøff. En tenåring som gir et inntrykk av usikkerhet men samtidig rak rygg. Den rake ryggen varer ikke lenge. Psykisk terror. Ødelegger alt.

Da jeg går inn i 8klassearealene kjenner jeg mest. Det var her jeg mistet meg selv. Det var her jeg fikk vondt, det var her jeg hadde det som verst. Det var her jeg begynte å hate meg selv. Selvforakten begynte her. Selvskadingen begynte her. Jeg går forbi skapet mitt. Bokskapet mitt. Jeg husker enda den smerten jeg hadde ved det skapet der. Jeg måtte jo gå dit. Jeg kunne ikke gjemme meg når jeg trengte bøkene mine. Vurdering av at jeg skulle gå med alle bøkene i sekken, men det ble tungt. Så masse bøker å bære, på en så liten kropp. Det var her ved skapet mitt jeg hadde konfrontert en av de som påsto at vi hadde hatt sex og at jeg var løs. Jeg klikket, det klikket for meg. Lærerne gikk imellom oss. Hvem våger vel å si at jeg har hatt sex med han? Jeg hadde ikke hatt det, og jeg ble så sykt forbannet. Sinne og raseri. Et raseri jeg ikke hadde kjent før. Og nervøsitet. Alle stoppet opp og hørte på. All eyes on me. Noen var vel enige i det jeg sa, noen var vel enige i hva han sa.

Så passerer jeg doen jeg hadde tilbrakt masse tid på, igjen. Klasserommet jeg pleide å ha masse timer i. Arealet jeg fant ut at jeg var ved squat. Frihet, unnslippelse, ferdig. Ingen tårer. Ingen følelser lengre. Ingenting. Kanskje litt tung i hodet. Litt svimmel. Litt ør i knærne. Men ingen vonde følelser. Bortsett fra den vonde følelsen av at jeg ikke føler noe. Ikke klarer å gråte for det. Den vedvarer, og jeg ligger i sengen tilbake på DPS (distrikt psykiatrisk sykehus) og ser i taket. Ingen tårer.

 

Q: Hvilken reaksjon hadde du da du leste dette?

I morgen skal jeg dra på skolen som var med på å ødelegge mitt liv. Jeg skal face mine egne demoner. Sammen med eksperter selvfølgelig. Det blir vanskelig. Og jeg skal absolutt ikke legge skjul på at jeg gruer meg noe så inni "#¤%&¤# men, allikevel... Jeg tror det kan være positivt. Ta problemene mine ved roten. Tvinge meg selv til å endelig føle det jeg skulle følt for lenge siden og slutte å fortrenge det.

Jeg har brukt så mye tid å energi på å bagatellisere problemene mine. Jeg har brukt så alt for lang tid på å fortrenge det, og legge lokk på det. Nå er det nok. Lokket er av. Det er på tide å erkjenne at noe faktisk har skjedd.  Mitt problem.

Jeg må nødt til å face mine følelser. Og jeg har lov til å føle det jeg føler.

Vi har lov til å være sinte.
Vi har lov til å være fortvilte.
Vi har lov til å si hva vi mener.
Vi har lov til å være lei oss.
Vi har lov til å kjenne på hva vi føler.

Jeg har også lov.
Og det har du, og.

There's a pain, in my heart. It's spreading. To the rest of my body.  Just like cancer. I don't know where it even started anymore. It's unbearable. But that's not the worst part. Because I would rather feel pain than nothing at all.. 

Spesiell dag, en av mine mest spesielle dager på lengee.
For det første våknet jeg ganske tidlig etter å ha problemer med å sovne. Ble vel 5 timer søvn. Så var det å kjøre til DPS'n, siden jeg lå hjemme natt til i dag.
For det andre har jeg økt dosen fra 150 mg lamictal til 200 mg. Nå er jeg på minimumsgrensen på at lamictalen skal funke. Neste mandag blir det en blodprøve for å sjekke ut greia.
For det tredje begynte jeg bare plutselig å grine under kognitivgruppa (har skrevet om kognitivgruppa HER). Så psykologen min ville snakke med meg i «5 minutter». Det var de lengste 5 minuttene i hele mitt liv tror jeg. 50 minutter ble det.
For det fjerde fikk jeg et spontant ønske om å trene som bare det. Var så rastløs og trengte å få ut litt energi. Det funka ikke.... Enda jeg trente som bare det.



Det har vært mange rare episoder i løpet av dagen. Og det har vært en lang dag. Den tar på en måte aldri slutt. Den bare varer og varer. For Christ sake....
- Det viser seg jo det at jeg har et ekstremt dårlig selvbilde. Psykologen sa det med egne ord i dag. Ganske betryggende egentlig at andre ser det og,og ikke bare jeg. Jeg er veldig klar over hva jeg er inne i, hvilken vond, så ond sirkel. Slenger inn et eksempel på hva min negative sirkel kan være.

Som jeg har skrevet før: jeg har selvforakt. Dårlig selvtillit eller selvfølelse er ingenting i forhold til det jeg føler. Jeg bokstavelig talt hater meg selv. Og det hemmer meg i alt jeg gjør. Det fører til følelser som håpløshet, tristhet, ensomhet, skyldfølelse, frustrasjon, sinne og på mange måter eier jeg ikke respekt for meg selv. På mange måter kan man si at jeg ikke lar være å skade meg for min egen del, men faktisk, så skal jeg ærlig innrømme at det er fordi jeg ikke ønsker at andre skal ha det vondt pga meg lengre? Så igjen, på mange måter gjør jeg det for andres del. Men jeg ønsker jo også et bra liv selv og om jeg først skal leve, skal jeg i alle fall ikke drive med vonde ting lengre. Selv om tiltrekningskraften til rusmidler, barberblader, lightere og alkohol er sterke.

Alt for sterke.....

En ting mine lesere kanskje ikke visste om meg er at jeg faktisk er kjempe glad i å lese bøker. Når jeg ikke er urolig eller har konsentrasjonsvansker. Så igår bestilte jeg meg to bøker på nett igår.  To bøker jeg gleder meg skikkelig til å lese. Det handler om min lidelse/diagnose. Det kommer til å bli veldig interessant og høre hva andre med samme diagnose opplever, og hvordan de opplever sykdommen sin. Samt at jeg har et hemmelig ønske om å bli forfatter, og jeg ser at det slettes ikke er umulig når andre med samme diagnose har fått det til!

Jeg skal skrive litt kort om (lime inn fra andre nettsider) hva de handler om, sånn reviews som står om bøkene på nettet. Og etterpå skal jeg skrive hvordan jeg opplevde bøkene da jeg leste dem.

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve" er et uløselig filosofisk dilemma. For hvordan kan hun ønske å gjøre slutt på alt, hun som har to skjønne barn, spennende karriere og en mann som elsker henne - alt som gjør livet verdt å leve? Heberlein skriver sterkt og personlig om sine mørke stunder, men løfter likevel blikket og tar leseren med på sine filosofiske refleksjoner rundt livet, døden og retten til å velge mellom dem.

Dette er vel den boken jeg gleder meg mest av de to jeg har bestilt. Tittelen sier alt jeg noen gang føler. Bortsett fra at noen ganger vil jeg virkelig dø, andre ganger vil jeg bare ikke eksistere lengre. Bare falle bak gardinene, og forsvinne i evigheten..

Spesielt og ganske synd og si det, litt vondt og innrømme det og for den saks skyld,  men jeg finner litt trøst i at andre føler det samme som meg, samtidig som at jeg ikke ønsker at noen andre skal ha det sånn.

I denne boka forteller Bjørn Erling Eggen om livet sitt så langt, på en likefrem, usentimental og ofte humoristisk måte. Han skriver om den helt vanlige gutten som ble født inn i en normalt hyggelig familie på et ganske så typisk sted i Norge. Men som i tillegg til å være en helt vanlig gutt, tilfeldigvis også fikk et litt mer uvanlig problem å hanskes med: bipolar lidelse. Gjennom varierte episoder fra barndom til voksenliv, tegner han et bilde av hvordan det er å leve med psykisk sykdom, både på godt og vondt. Vi får innblikk i hvordan "normale" pubertetstanker  om brysomme kroppsdeler kan bli et  altoppslukende problem, at en intetanende jente kan bli en reddende engel, hvorfor Morgan Kane er til stede i et orienteringsløp og hva som kan skje når en brenner inne med alt det en egentlig skulle ha sagt.

Dette er vel en litt annen synsvinkel.. Håper den har  
humor, og ikke ikke skuffer meg, for tittelen her er
ganske pesiell og den skal visst ha en humoristisk
synsvinkel. Jeg er faktisk, tro det eller ei, en person med
masse selvironi.Jeg hadde ikke klart meg igjennom alt
om jeg ikke hadde hatt humor. 
                                   - Humor er veldig viktig!

Blir veldig spennende og se hvordan jeg opplever disse bøkene. Kanskje jeg finner trøst i de, eller kanskje jeg bare blir mer redd. Det blir veldig godt iallefall. Jeg liker og lese bøker, men tror ikke jeg klarer å lese bøker nå som ikke er relevant for det jeg opplever nå...

Q: Har du lest bøkene? Hva synes du?

Idag var jeg på samarbeidsmøte sammen med psykolog, primærkontakt, mamma og pappa. Det var veldig godt samtidig som det ble ganske mye. Det kan virke som at tanken nå er at jeg skal utskrives før påske. Det blir spesielt. Men det er jo ikke sikkert. Det er bare et mål vi har nå. Innleggelsen har gjort meg kjempe godt. Jeg føler meg mye mer utrustet til å "dra ut i verden igjen". Men det er jo litt skremmende også. Jeg ønsker å iallefall ha noe å gjøre før de sender meg ut. Om ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. 


 

Jeg skal iallefall sette sammen en plan med helse og velferd, kommunen, NAV og alt. Det eneste jeg mangler for å få arbeidsavklaringspenger nå er en bekreftelse på at jeg sluttet på skolen. Skjønner ikke hva de skal med den ... Men ok. Er kjempe glad jeg får EN kontaktperson og forholde meg til. Det kalles en individuell plan, og alle som trenger hjelp i hverdagen for å fungere har rett på en individuell plan.

Skal skrive litt om det senere. Blir godt å finne ut mer den 26 mars. 

 

KOSELIG! Jeg kom til å tenke på ei venninne jeg er kjempe glad i. Dagen etter innleggelsen fikk jeg denne tegningen av henne. Det var så utrolig godt. Hadde ikke engang sagt jeg var innlagt enda, da hun sendte bilde av den. 

Det er kjempe godt å føle at man betyr noe. Det er rett og slett kjempe godt. Er godt jeg begynner å få tilbake gode venner, og har fått mange nye vennner etter innleggelsen!! 

Får kjempe koselig besøk av en venn i helgen også som skal være her hele tiden. Samtidig som jeg etter planen skal passe hunden til en venninne mens hun er i Dubai. Tror det blir en  bra helg! 

Q: Hva skal dere i helgen? 
 

Jeg tror det begynner å gå opp for meg at frustrasjon er den følelsen som gjør at alle andre følelser blusser opp. Om jeg blir lei meg, er det som regel noe jeg blir frustrert over. Selv om jeg kanskje føler mye sterkere enn andre uten min diagnose, vet jo alle hvor ubehagelig det er å være frustrert. Gang det med 10 og man vet min frustrasjon. Som regel tror jeg at frustrasjonen blir gjort om til depresjon. Og da er jeg i gang, angst og panikk kommer som bivirkning av noe så enkelt som frustrasjon.

I dag føler jeg meg skikkelig kvikk. Jeg har sovet! Det er faktisk ofte ikke mer enn det som skal til! Og jeg har sovet. Masse. De siste dagene har jeg vært i skikkelig sånn modus at jeg ikke greier å gjøre noe, og om kveldene har det blitt en reaksjon. Det kalles å være utmattet. Gå på tomgang. Det er det jeg har gjort. Null søvn. Og da blir man usabil. Men natt til i går (onsdag 14. Mars) fikk jeg sove.

14 mars 2012 var jeg i gymsalen. Jeg har ofte vært i gymsalen i det siste. Først bare alene for å slå på boksesekken der nede. Det gjorde jeg 2 ganger. Den lengste gangen var jeg der i en halv time og gikk løs på sekken! Det var først da det egentlig gikk opp for meg hvor mye sinne og frustrasjon jeg har inni meg.
   -Men siden jeg var så kvikk og opplagt, og sterk pga den deilige etterlengtede søvnen, har jeg vært i gymsalen. Jeg har spilt volleyball med 5 andre mennesker. Riktignok mennesker jeg kjenner temmelig godt fra før og av, men allikevel. Jeg var i en gymsal og deltok faktisk i et lagspill. Det at jeg måtte sette meg ned å se på de i 10 minutter først for å føle meg tryggere, gjør meg ingenting. Det var en nødvendighet. En ting jeg måtte gjøre, og jeg opplevde faktisk at angsten gikk ned. Det å være i gymsalen og faktisk gjøre noe er ganske fantastisk. Jeg føler meg egentlig veldig stolt over meg selv. Fra at jeg ikke fikk til å være der i 2 minutter en gang når jeg kom inn, og snudde i døra, for å løpe inn igjen, til at jeg faktisk spilte volleyball i sikkert en halv time gjør meg uhyre stolt over meg selv og hvor hardt jeg har jobbet med meg selv og angsten min.

«Nothing can ever hurt me now».
Sitat fra sangen av Devon Gundry - Armed. (Opprinnelig fra Bahá'u'lláh's ord.)

Jeg har ett (noen) tips til dere som sliter med angst.
Ikke la deg hindre av angsten din! Det er ingenting flaut med å ha angst, og de fleste mennesker forstår faktisk hva det innebærer. Det blir mer å mer utbredt og tabu?en for psykiske lidelser er ikke like stor som før. Bare prøv, og ikke unngå angsten din! Bli heller kjent med den. Føl på den.

Tenk tanker som:
Hva gjør at jeg får angst nå? Vet jeg det? Er det egentlig en farlig ting? Gjør det noe om jeg har hjertebank eller svetter i håndflatene nå?

Q: Tror du at du kan få bruk for disse tipsene? 

Jeg har en teori!!  Jeg tror jeg faktisk har funnet opphavet til alle mine problemer.. Det kan spores tilbake til ett enkelt ord. GODHET. Jeg er for god. Jeg er for snill. Jeg, Hanne, er egentlig en veldig ekstremt tillitsfull jente med omsorg og kjærlighet til alle. Som liten jente måtte mamma og pappa fortelle meg at «ikke alle mennesker er snille», fordi jeg var for tillitsfull. For åpen...

Å få innprintet i hodet ditt, hvor stygg, feit og udugelig du er setter sine spor.  Da jeg ble voldtatt mistet jeg på en måte den bestemmelsesretten jeg hadde over en så intim handling også. Det var nok der det begynte. Etter voldteken og mobbingen. Rett og slett at så mye ble stjelt fra meg. Rett og slett det at jeg ikke klarte å fatte hvordan mennesker faktisk kan gå inn bevisst for å gjøre livet til noen ekstra vanskelig. Akkurat som om livet ikke er vanskelig nok fra før og av.

Det var veldig vanskelig for meg å akseptere det faktiske faktum at andre mennesker gjør det de kan for å ødelegge for andre.  Jeg har fremdeles ekstremt vanskeligheter med å forstå poenget med det. At folk kan utføre psykiske påkjenninger i så stor grad at det forårsaker psykiske lidelser, faktisk.

«Man ser seg selv i andre?.»

Og jeg er inget unntak på det her. Det er nettopp derfor det faktisk har vært så vanskelig for meg å akseptere at ondskapen i menneskene har tatt over for kjærligheten deres. For jeg tror virkelig at alle mennesker, på ett sett og vis faktisk er i stand til å føle kjærlighet. Mange opplever vonde ting som gjør at de lager seg et skall og blir beskyttende ovenfor å la seg skade igjen. Jeg har også vært sånn. Kanskje til tider ganske slem også. Men for meg faller det ganske unaturlig og ta til seg negative hendelser og faktisk miste den medmenneskeligheten og empatien jeg har inni meg.

Det var så spesielt. Jeg hadde vært rusfri i bare noen dager og jeg begynte og åpne meg opp for alt det positive verden har å gi. Jeg var riktignok inni i en hypomanisk periode hvor jeg mente alt var rosenrødt og grønne enger, men jeg ville allikevel ikke holde kjærligheten min inne mer. Det bare strømmet ut for jeg har faktisk holdt det inni meg, jeg har klemt om den og vernet om den.



 Jeg har på mange måter faktisk vært sint på verden. Jeg har faktisk ikke hatt lyst til å vise medmenneskene mine hvor god jeg er eller hvem jeg er. Jeg har følt at ingen fortjener det. Har hatt en litt sånn holdning før, som gjør at jeg har bestemt meg for at folk ikke skal like meg. At jeg allerede vet at om jeg viser hvem jeg er nå, så går rakt åt ?.

Jeg prøver å vise verden og medmenneskene min hvem jeg er nå. For jeg føler verden trenger gode folk. Verden trenger å se at det kan være mennesker som prøver å gjøre verden til en bedre plass å være. For verden trenger ikke være ille. Det er vi menneskene som har gjort den ille. Mange venter bare på at den skal endre seg. Det er vel kanskje på tide at folk går sammen i stedenfor, for å gjøre den litt bedre? Litt mer brukervennlig?

The child is grown.The dream is gone. I have become comfortably numb.

Jeg er i litt merkelig form for tiden. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg for den saks skyld. Jeg sover mye for tiden, men er liksom ikke direkte deprimert heller. Jeg vet ikke hva jeg er. Jeg vet ikke hva jeg føler heller. På mange måter kan man si at jeg bare lever. Men det er litt godt. Å være litt bedøvd. Kanskje medisinene begynner å funke. Kanskje livet mitt er på vei til å bli bedre. Kanskje jeg endelig får lov til å leve et liv uten konstante nedturer og dominerende depresjon som tar over alt i livet mitt. Kanskje. 

Jeg er litt redd for å håpe for mye og. * Tenk hvor skuffet jeg vil bli om det ikke blir sånn. At ikke en gang medisin, som jeg egentlig ikke vil gå på, heller ikke kan hjelpe meg med å leve et normalt liv. Om det ikke skjer en forandring snart og jeg kanskje føler meg litt bedre orker jeg ikke mer. Da gir jeg bare opp, og jeg vet det. Selvom jeg ikke er en quitter, men en fighter. Det er begrenset for hvor mye vondt en person kan ha det. Det gjelder meg også. 


«Can you show me where it hurts?
There is no pain you are receding
A distant ship, smoke on the horizon.
You are only coming through in waves.  »

I want you to lead me, take me somewhere,
Don?t want to live in a dream one more day...  




I want to go out with a bang. 

I det siste har jeg faktisk hatt det ganske bra. Sist mandag hadde jeg en ganske stor nedtur. Det var faktisk veldig godt å bare bruke en hel dag på å grine øynene ut av hodet mitt. Tror ikke jeg har grått så lenge, så ekstremt og så konsekent noen gang. Og etter det har det gått relativt bra.  Jeg hadde bruk for en nedtur. 

Egentlig helt siden fredag har jeg hatt ganske lave tanker om meg selv. Det er ikke sånne vanlige bekymringer om hvordan andre ser på en, og hva de mener. Men det er konkrete tanker om at ingen liker meg og at om folk blir kjent med den Hanne jeg egentlig er så vil de bli skremt og bare forsvinne. Og hvertfall ikke like den personen jeg er. 





 

Selvmordstankene lusker rundt om kring i hodet mitt. De berører hjernebarken min og banker hardt på. Jeg har ikke en konkret plan, sånn som jeg har hatt før. Men tankene ligger der, og bestemmelsen er allerede der... på en måte. Det begynner å bli for vondt å leve dette livet. Det begynner å kreve for mye av meg. Bekymringer og strev om framtid og tanker om at jeg virkelig ikke vil være her. Det er ikke sånn "ååh, hvor mye lettere ville det ikke vært om jeg bare hadde dødd i morgen?". Det er rett og slett et inderlig håp om at jeg skal dø, og at jeg kan ta det valget selv. Det er liksom det siste jeg gjør, som kan ende alt det miserable, og samtidig er det mitt valg. 
 

På den andre siden vil jeg jo absolutt ikke gi opp. For jeg VET at jeg har mye å gi og lære andre folk. Jeg kan da aldri la meg selv knekke pga noen tåpelige mennesker som utnytter andre for sin egen vinning. Det beviser bare at det onde vinner over det gode!

NO CHANCE! ;)

Siden det i dag er 70 dager siden jeg ruste meg tenkte jeg å svare på et leserspørsmål jeg har fått. Jeg har fått spørsmål fra en veldig fantastisk person som følger bloggen min om hvorfor jeg begynte å ruse meg. Hvor jeg var i livet. Og nå skal jeg prøve å forklare etter dags datos beste evne.

For min del er det ikke rus som er problemet. Rusproblematikk var/er en bivirkning på en sykdom jeg har fra før. For det er selvmedisinering. Det er en måte jeg kan skjule mine innerste problemer på. Det kan være mange faktorer som spilte inn på at jeg utviklet det rusproblemet jeg hadde. Det var kanskje ikke verdens verste rusmisbruk, men det var alvorlig nok og det er fremdeles alvorlig nok.

For meg er det veldig rart. Jeg er ikke en person som er kriminell. Jeg er ikke en person som tyr til det letteste og den enkleste utveien. For det er sånn jeg ser på rusmisbruk. Samtidig som jeg egentlig vet at det er en veldig tung vei å gå som kan føre til at man ødelegger livet sitt. Men for meg som person, var det den enkleste utveien å ta. Jeg var nemlig veldig antirus som ungdom. Jeg hatet alt som hadde med rus å gjøre. Jeg hadde på den tiden en veldig god venn som var amfetaminavhengig og som jeg faktisk hjalp med å holde seg rusfri. Så jeg visste godt konsekvensene og risikoene disse valgene førte med seg.

Min allerede psykiske lidelse hadde tatt overhånd, og jeg var ukritisk. Så faktisk kan det hende at det kan være så lett som at jeg var i en lettpåvirkelig periode. Kanskje jeg faktisk oppsøker det som er destruktivt for meg (sånn mellom oss ikke bare kanskje, men er ganske sikker på at jeg gjør det?) 
 

Om jeg skal være helt ærlig, er den destruktive siden så sterk hos meg at jeg faktisk er nødt til å ta meg grundig sammen for ikke å gjøre dumme ting. Det har ført til selvskading og rusmisbruk (les om selvskading HER). Jeg tror jeg hadde et ganske rart ønske om at jeg skulle distansere meg så mye fra de jeg er glade i at jeg til slutt skulle lykkes med å ta mitt eget liv. Fordi jeg alltid har tenkt på dem. Jeg greide det. Og hadde faktisk bestemt meg for at jeg skulle ta livet av meg natt til 1 Januar 2012. Det at jeg visste at den dagen skulle jeg faktisk dø var til tider det eneste som fikk meg til å gå igjennom dagene. Jeg hatet meg selv, men samtidig ikke. Jeg gikk rundt i en narkotikasky, en sky av aptisk oppførsel. Så jeg lyktes med at jeg greide å bli mer apatisk.

Allikevel er jeg fullstendig klar over at tankegangen min noen ganger er destruktiv. Kanskje ikke der og da, men nå begynner jeg å finne ut hva som er normalt og tenke og ikke. Men i mange tilfeller kan det faktisk hende at jeg ikke er så klar i hodet at jeg greier det. Det er den utfordringen jeg har fremover. At jeg skal finne de redskapene jeg trenger for at jeg skal klare å leve et ganske normalt liv.

Det Hanne ønsker nå er å bryte gamle mønstre av destruktive handlinger og tankegang. Jeg vil forbli rusfri og selvskadefri. Jeg vil begynne på skole. Jeg vil bli noe.
Mitt største ønske er at jeg en dag skal kunne hjelpe noen. Og føle at jeg verden faktisk kan ha godt av at jeg er her. Og at det finnes en grunn for at all elendigheten ikke skal være forgjeves.
Jeg tror at en dag vil jeg tenke tilbake på tiden her med et smil og tenke

«Er det mulig og være så ung og dum?»






Får ikke til å legge ut flere bilder enn det ene.. Great internet indeed. 

♥